Personligheten

Winniecott provoserte mange da han i 1952 uttalte at det eksisterer ingen slik ting som et barn. Han mente at det derimot finnes et mellommenneskelig system bestående av et barn og dens forsørger. Dette er fordi et barn ikke kan eksistere i noen kontekst utenom i en omsorgssituasjon. På samme måte har det blitt uttalt i nyere tid at det heller ikke finnes en stabil enhetlig personlighet, men AT DENNE istedet består av en serie av selv-tilstander som kommer tilsyne i ulike mellomenneskelige situasjoner. Så hva består disse selvtilstandene, eller personlighetsstilene av? Hvordan komme de til syne? Hvor kommer de fra? Hva kan vi gjøre med det? Dette og mer er det vi prøver å besvare på denne siden.

 

Personlighetens synlighet

Personligheten vår er for mange noe mystisk og spennende. Det dreier seg om selvet vårt og identiteten vår. Det er den enkelte som kjenner seg selv best, men vi har alle våre blinde flekker, altså deler av personligheten andre ser, men som vi selv ikke er klar over. Disse områdene kan utforskes gjennom tilbakemeldinger eller ved å gå i terapi.

Vi har også områder av selvet vi selv vet om, men som vi holder skjult for andre. Disse områdene består av hemmeligheter, ting som vi ikke ønsker at andre skal vite. Studier har vist at de største hemmelighetene dreier seg rundt de tre hovedtemaene. Disse er en manglende evne til å elske eller blir elsket, en avvikende seksuell perversjon og/eller en følelse av at man går gjennom livet og later som man er noe man ikke er. Her kan terapi hjelpe ved at man får lettet på trykket og delt sine innerste hemmeligheter slik at man ikke trenger bære på disse alene.

De siste områdene som har en relevans i terapirommet er de ubevisste, som verken vi selv eller andre er klar over. Til slutt har vi de offentlige selvet, det vi selv og de rundt oss er kjent med.

Johary vinduet (Luft & Ingham, 1955)

Kvadrat 1 (kjent for meg selv og andre) det offentlige selvet.
Kvadrat 2 (ukjent for selvet og kjent for andre) det blinde selvet.
Kvadrat 3 (kjent for selvet og ukjent for andre) det hemmelige selvet.
Kvadrat 4 (ukjent for selvet og ukjent for andre) det ubevisste selvet.

Personlighetsendring

Klinisk erfaring og forskning viser at personlighet kan bli modifisert av terapi, men ikke transformert. Det betyr at en terapeut kan hjelpe en depressiv klient til å bli mindre destruktiv og deprimert, men man kan ikke gjøre den klienten til en hysterisk eller schizoid karakter. Vi mennesker har såkalte indre arbeidsmodeller, konflikter, forsvarsmekanismer, følelser og forventninger som vedlikeholder atferden vår. Allikevel, med nye opplevelser og innsikt i egen personlighet og atferden som følger kan man i stor grad utvikle følelse av frihet, og realistisk selvbilde. Med frihet kommer mestring og mulighet til å velge atferd som tidligere var automatisk. Selvaksept kommer her fra å forstå hvordan disse bestemte kombinasjonene av væremåter.

 

Personlighetsdiagnostikk en motsats til diagnoser

For mange mennesker er ordet diagnose et ord med negativ valens. Ord som folk forbinder med noe negativt kan fort oppleves nedlatende og stigmatiserende. Det en diagnose gjør er å sette en uendelig komplisert personlighet og et ubegrenset potensiale i en begrensende bås. Personlighetsdiagnostikk derimot forsøker hjelpe pasienter akseptere seg selv med sine begrensninger og øke motstandsdyktighet, følelse av mestring og kontroll av eget liv. Her følger også evnen til å tolerere et vidt spekter av tanker og følelser. Tolerer man et vidt spekter av tanker og følelser bygger man seg en indre styrke som speiles i trygge, nære og meningsfulle relasjoner.

 

Personlighetstyper

Det finnes en rekke personlighetstyper som hver og enkelt har i ulik grad. Det betyr ikke at en person bare er depressiv, men har en viss mengde av det depressive trekket på f.eks. en skala fra 0 til 10. Samtidig kan man være på et annet sted på skalaen for en annen personlighetstype.

 

Den Schizoide Personligheten

Den schizoide personlighetsstilen viser seg å være mer langt mer vanlig enn først antatt. Den sees ofte i sammenheng med JTI stilen INFJ (introvert, intuitiv, følende, avgjørende). Vi finner også en stor bredde i funksjonsnivå blant schizoide, fra høyt fungerende, kreative genier til svært dårlig fungerende med katatonske trekk som stivhet, stumhet og urørlighet. Et mindre stigmatiserende begrep for schizoid er introvert, den mer innadvendte personligheten som er mer kjent for de fleste.

Generelt: Den schizoide blir sett på som svært sensitive for mellomenneskelige interaksjoner. De har et svært ambivalent til nærhet: på den ene siden ønsker de nærhet, mens de på den andre siden frykter den. Det blir en kamp mellom ensomhet og angsten som oppstår ved nærhet. Angsten og ubehaget knyttet mot nærhet er ikke alltid helt bevisst, men manifesterer seg ofte i form av å skulle bli slukt hel og bli fanget.

Den schizoide er i stor grad i kontakt med egne følelser selv om de ikke nødvendigvis lar mye skinne gjennom. De er også ofte svært gode til å lese andres følelser, gjerne før de selv er bevisst at de har disse følelsene. De har sjelden problemer med skyld og skam, men blir opplever emosjonell smerte når de blir overstimulert. Trekker seg gjerne tilbake enten fysisk eller i fantasien hvor de avviser den matrielle verden.

Opphav: Schizoide har ofte omsorgspersoner som er overinvesterte, overinvolverte eller invaderende. De kan også ha forførende eller grenseoverskridende mor eller utålmodig og kritisk far. Får de motstridende, emosjonelt uærlige signaler fører det til tilbaketrekning og en følelse av håpløshet.

Uttrykk: De oppplever den sosiale verden som skremmende og altoppslukende. “Kom nærmere, fordi jeg føler meg alene, men hold deg unna fordi jeg frykter å bli invadert”. Er splittet fra resten av menneskeheten, som om de står på en avstand og betrakter det som skjer, ikke opptatt av å følge sosiale forventninger. Kan virke avkoblet, ironisk og litt forraktful. Når det gjelder nære relasjoner er det typiske for en schizoid å foretrekke å bli forlatt fremfor å bli oppslukt. Den schizoides selvbilde opprettholdes av kreative prosjekter og gjøremål – og opprettholder en høy standard på disse.

 

 

Den Paranoide Personligheten

De fleste kan se for seg stereotypen til den mistenksomme, grandiose, humorløse paranoide karakteren. Det mistenklige blikket, de skrå og smale øynene som vurderer deg, prøver å forstå hvilken ond hensikt du har. Denne personlighetstypen regnes som en av de mer alvorlige og man hører sjelden om de som er høytfungerende eller opplever mye tilfredshet. Det er mulig at høytfungerende paranoide eksisterer, men de sees sjelden i terapi pga. vansker med tillit. Den kjente forfatteren Hemingway ble av mange sett på som paranoid når han fortalte at han trodde FBI spionerte på ham. Dette drev han mot selvmordsforsøk og tilslutt selvmord. I nyere tid når dokumenter fra FBI ble gjort offentlig viste det seg at Hemingway både ble avlyttet og forfulgt pga sine kontakter i tidligere Sovjet Unionen. Det er derfor viktig at man ikke forhåndsdømmer, enkelte kan faktisk være reelt overvåket eller bli forfulgt av en stalker.

Generelt: Hovedtemaet i den paranoide personligheten er makt, enten det er forfølgelsesmakten som en forfølger har eller en stormannsgalskap hos individet selv. Kjernen i denne personligheten omhandler i stor grad enten det å bli angrepet og ydmyket av andre, eller å angripe og ydmyke andre. Personer med disse trekkene vil se på hat, aggresjon og avhengighet som farlig og skummelt. De håndterer egne negative sider ved å projisere (tilskrive) disse sidene over på andre, dermed føles verden enda mer skummel og fiendtlig.

Opphav: Klinisk erfaring antyder at barn som vokser opp til å bli paranoide har opplevd sterke fornærmelser mot egen mestringtro: de har gjentatte ganger opplevd maktmisbruk og ydmykelse. Foresatte som får paranoide barn, lærer ofte opp barna sine ved å gjøre eksempel på uønsket atferd, er kritiske, gir utforutsigbare straffer og blir svært sjelden tilfreds. De skaper en disorganisert tilknytning til barnet sitt ved at den personen barnet skal gå til for å få trøst er den samme de blir straffet og ydmyket av uten forvarsel. I slike familier blir barnet svarteper og skyllebøtta for resten av familiens hat og dårlige kvaliteter, og her får man gjerne de dårligst fungerende paranoide. En annen årsak til paranoid personlighet er foresatt som har ukontrollerbar angst, og som med sine bekymringer nærmest har vansker med å skille fantasi og virkelighet og skille egne tanker fra virkeligheten. Dette overføres til barnet ved at alle følelser, gode følelser som glede og kjærlighet eller hat og sinne, har farlige krefter.

Uttrykk: Den paranoide sliter tidvis tydelige tegn på sinne, forbitrelse, hevneslyst og andre fiendtlige følelser. Mye av følelseslivet dreier seg i retning en kombinasjon av frykt og skam som kan sees gjennom det typisk tvilsomme blikket ned mot venstre (Hvor det å se mot horisontalt mot venstre forbindes med frykt mens det vertikale forbindes med skam). Fordi den paranoide personen opplever at lidelsen kommer utenifra dem selv, er de ofte farligere for andre enn for seg selv. Man kan legge merke til at de følger svært godt med på sosiale interaksjoner og særlig på utkikk etter tegn på at noen er ute etter dem. Sjalusi og forbitrelse kan f.eks. oppstå i sinnslidende proposjoner når en paranoid ektemann uviten om sine egne normale fantasier om utroskap blir overbevist om at hans kone er farlig tiltrukket andre menn. Den paranoides skyldføles blir til frykt for at nære personer (inkludert en terapeut) virkelig skal bli kjent med dem og dermed blir så sjokkert av deres synder og mangler at de vil bli avvist eller straffet.

 

 

Den Depressive Personligheten

Individer som er hovedsaklig depressive, eller melankolsk om vi skal bruke et mindre stigmatiserende uttrykk, finner vi i denne kategorien. Det er gjerne denne depressive tilstanden, kjenntegnet ved en underliggende tristhet som ikke gir seg, manglende energi, manglende evne til å være tilfreds med normale gleder, søvn problemer, emosjonell flatet med mer.

Generelt: Depresjon er det motsatte av å sørge. De som sørger blir normalt sett ikke deprimerte, dette selv om de som sørger og er ustanselig triste i perioden etter tap eller bortgang.

Hovedtyper: Av depressive personligheter har vi to hovedtyper: den innadstyrte og den relasjonsstyrte. Den innadstyrte er opptatt av identitet, selvverd og selvkritiske tanker, mens den relasjonsstyrte bruker mest energi på relasjoner, tillitt og bevaring av tilknytningsbånd.

Opphav: Denne personlighetsstilen har sitt opphav i tidlig tap eller separasjon fra nære og kjære tilknytningspersoner. Et slikt tap eller separasjon kan føre til at denne personlighetstypen blir tydelig. Et stort tap i separasjons-individueringsfasen garanterer at det oppstår noen grad av depressiv dynamikk. Familiemiljø hvor sørging blir frarådet eller skyld blir tillagt det å sørge (“Du synes bare synd på deg selv/gutter gråter ikke”) er også et mulig opphav. Mødre som er klamrende “Jeg blir så ensom uten deg!” eller mødre som skyver barnet sitt bort “Hvorfor kan du ikke gå å leke med deg selv?” – Som enten fører til tanker om det å være uavhengig som sårende, eller fører at å mislike å være avhengig av noen. En svært depressiv omsorgsperson kan også være en stor faktor hva opphav gjelder.

Uttrykk: En typisk måte å uttrykke dette er en innovervendt sadisme mot seg selv. Sinne blir vendt innover når sinne mot personer som sårer og som skaper tap av nærhet og dermed svekkelse i relasjon unngås. Smerten ved å vende sinnet innover er over tid så tyngende at man istedet unngår denne sterke følelseskilden og demper sinnet og gjør seg samtidig følelsesløs og emosjonelt flat. Gjør vi oss følelsesløse  påvirker ikke bare dette en følelse, men også alle de andre følelsene vi har. Dermed oppstår en flathet og meningsløshet som kjenntegner depresjon. Så ved å unngå følelsene våre mister vi livsgnisten.